En hverdag i en voksen manns liv

Dagen begynte med at jeg forsov meg. Ikke med så mye, men det endte med at jeg var på jobb nærmere 07:30 istedenfor 07:00. Jeg blir bare ikke vant til å måtte stå så tidlig opp for å komme meg på jobb.

Jobben gikk egentlig ganske greit. Unntaket var et kort ærend jeg måtte ut på midt på dagen. Da jeg kom tilbake fra det, var parkeringshuset vårt fullt. Det endte med at jeg måtte sose rundt i gatene for å finne en parkeringsplass, selv om jeg har betalt abonnement for å parkere i parkeringshuset vårt. Mer skal det ikke til før jeg blir litt irritabel, selv om det i livets lange løp er en bagatell.

Resten av arbeidsdagen gikk fint. Så kjørte jeg hjem og plukket opp minstemann i barnehagen. Min samboer står for levering i barnehagen og jeg henter.

Det gjør jeg da også nesten hver dag, bortsett fra onsdager. Det er min frikveld, og den bruker jeg på å ta en fototur sammen med noen kompiser i fotoklubben jeg nylig har blitt medlem i.

Desverre, for meg, hadde min samboer fått noen billetter til en ballettforestilling. Dermed ble min fotokveld kanselert. På den positive siden, så slapp jeg ihvertfall å bli med. En veninne av henne meldte seg frivillig.

Vel hjemme var det på tide å lage middag. Den oppgaven faller naturlig nok på den som kommer først hjem og det var meg. Jeg setter igang, men ser fort at jeg mangler noen ingredienser. Dermed blir noen tørre brødskiver en midlertidig erstatning.

Fra 17:00 til 18:00 skal minstemann på fem år på trening. Jeg kjører han bort, leverer ham, tar en tur på matbutikken, unner meg selv en halvtimes fototur på egenhånd og plukker ham tilslutt opp igjen for så å kjøre hjem igjen. Klokken er 18:05 og alt er vel så lang.

Men i det vi kommer inn døren kaster minstemann opp i gangen. Dermed blir det et rotterace for å rekke å vaske opp, lage middag og servere den før jeg må kjøre avgårde med eldstemann til teaterskolen cirka 18:45. Den varer fra 19:00 til 21:00. Overaskende nok ligger jeg godt an til å rekke det når vi er ferdig med middagen.

Det vil si, helt til minstemann spyr nok en gang. Hele middagen kommer opp og jeg får problemer med tiden. Sjeldent har vel oppkast blitt vasket så raskt noen gang, og jeg kommer meg avgårde med eldstemann fem minutter etterpå.

Min mellomste gutt passer minstemann, mens jeg kjører raskt avgårde med eldstemann til Tøyen. Samvittigheten min er på et bunnivå. Her fyker jeg avgårde, mens jeg har en syk liten unge hjemme som sitter i sofaen med en bøtte i hånden.

Eldstemann droppes av og jeg kommer meg raskt tilbake. Det ser ut til å gå bra. Minstemann er ikke syk. Han er derimot svært pigg og veldig våken.

Det er også nå at jeg oppdager konsekvensen av å ordne opp med oppkast i rekordtempo. Jeg presterte å helle oppkastbøta i vasken istedenfor i toalettet. Det finnes hyggeligere ting å gjøre enn å ordne opp i slikt.

Det blir litt leksehjelp med mellomstemann, samt et forsøk på å legge minstemann. Førstnevnte går bra, sistnevnte gjør ikke det. Han sovner ikke og det nærmer seg tidspunktet for å kjøre for å hente eldstemann igjen. Han er bare 14 år og selv om han fint klarer det, liker jeg ikke at han tar T-banen alene fra Tøyen til Stovner på kvelden.

Mellomstemann må derfor passe på minsteman, mens jeg kjører for å hente eldstemann.

Når jeg kommer hjem tar det litt tid, men tilslutt sovner minstemann. Jeg kan derfor sette meg ned og stirre tomt på veggen en halvtimes tid. Det var mer interessant å se på den, enn på programmene som vises på TVen.

Etter å ha presset meg selv til å lese et kapitell i boken min, Samfunnsøkonomi - en idehistore, sovner jeg på sofaen et kort øyeblikk.

Det ble et kort øyeblikk, da vår kjære katt vekker meg i det hun hopper opp på meg. Noen ganger har hun en dårlig balanseevne til katt å være, så hun må bruke klørne for ikke å falle ned. Desverre er det midt i skrittet mitt hun hopper. Jeg tror ikke jeg har fått varige skader, men våken ble jeg.

Kort tid etterpå kommer min samboer hjem fra balletten. Hun ser at minstemanns skitne lær fra barnehagen ligger strødd rundt om i gangen. De burde blitt vasket til dagen før.

Når hun ser bort på meg, så ser hun tydeligvis at dette ikke er dagen for å kritisere meg for det. Isteden sier hun: - Jeg tar det, jeg.

Deretter bærer det rett i seng. Kanskje er det ikke rart at jeg forsover meg om morgenen?

(Allikel la jeg meg i sengen og tenkte på hvor vidunderlig det er å ha unger. Merkelig det der.)