Det var vel ingen bombe akkurat, at det var Post og teletilsynet som stoppet SkypeIn tjenesten.
Digi.no har en artikkel som forklarer hva som skjedde.
Olsen bekrefter til digi.no at det ikke er tillatt for IP-telefonileverandører å bruke norske telefonnumre til utenlandske bosteder. Norske numre skal kun benyttes i Norge.
Det er noen gode argumenter for dette, men det er på ingen måte så gode argumenter at de bør få veie så tungt. I 2002 bodde jeg i Houston, Texas, og vi hadde da et Stavanger nummer som familie og venner kunne ringe oss på. Veldig praktisk og greit.
For små oppstartsselskaper kan det også være en stor fordel å være representert med et lokalt nummer i diverse land uten å måtte betale for dyre videresendelser av telefoner. Dette er jo ikke noe nytt. Når man ringer support ringer man et norskt nummer, men ofte snakker man da med en person i Irland eller eventuellt i India.
En fornuftig endring kunne være å lage en nummerserie som er tillatt å ringe opp utenlandske nummer. Omtrent som en 800-serie. Problemet da er at etterhvert vil de fleste nummer være flytende.
Kategori tre innebærer at IP-telefonitjenesten må ha samme grunnfunksjonalitet som en vanlig telefonitjeneste, for å kunne nås massemarkedet.
Dette kravet betyr i praksis at enhver nyvinning må forholde seg til gamle teknologiers begrensning. Man får altså bare lov til inkrementell innovasjon, istedenfor å lage noe skikkelig nytt.
Slik jeg ser dette, er disse rigide kravene helt håpløse og kan karakteriseres som byråkratisk sabotasje av teleevolusjonen.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
Personlig synes jeg det er OK at det finnes et visst system i nummerseriene, slik at man har en viss anelse om hva som finnes på andre siden når man ringer et nummer. Det er f.eks greit å vite forskjell på et mobilnummer og et fasttelefonnummer. Det er også greit å kunne forutse når noen numre koster mer enn andre, f.eks 829-serien.
Egen nummerserie for IP-telefoni finnes forøvrig - numre som begynner med 85 om jeg ikke tar feil.
Telefonnummer blir som IP-adresser i dag. Vi som bor i Norge trenger ikke ha numeretiske IP-adresser som deler oss opp i flyker og forskjeller på bedrifter, privat et.c.
Når et telefonnummer er i bruk kan det lett sende ekstra informasjon om land og sted. Dette er definert av enheten som mottar!
Byråkratisk sabotasje, ja.
Skal du finna ut den geografiske lokasjonen til ei IP-adresse, tar du ein whois f.eks. hos RIPE. Det er ikkje lett gjetta rett land, når du ser ei ukjend IP-adresse for første gong...
Det er enklare med telefonnummer, men det blir vanskelegare og vanskelegare. Før kunne vi sjå på nummeret om det var frå Odda, seks kilometer ute i sørfjorden eller fira kilometer oppover i oddadalen. I dag har vi full nummerportabilitet blandt alle faste telefonar i landet vårt. Mobil- og spesialnummer er framleis holdt utanfor, men du kan utan vanskar ha telefonnummer 4723123456 og holda hus i Bergen eller Trondheim. Numeret seier altså ikkje anna enn at det er i norge.
Oversikt over kva nummer som høyrer heime hos kva teleoperatør er det NORB som står for.
Det er likevel intressant at breibandsleverandørar kan portera hustelefonnummer til VoIP/breibandstelefoni som igjen kan fungera med såkalla SoftPhone. Såleis er det mogeleg å ringa til og frå eit norsk telefonnummer frå heile verda.
Legg inn en kommentar