CD

For første gang siden en gang på 90-tallet har jeg kjøpt en CD, og det var attpåtil en plate med Opera musikk.

De som kjenner meg ville nok ikke gjettet på at jeg ville kjøpe Opera musikk. Jeg sitter her på kontoret og skuer ut mot operabygget som bygges. Det blir sikkert fint, men jeg synes virkelig at det var en total gal besluttning å bygge denne operaen og attpåtil legge den der. Når de vedtok den så skulle den kost 1,8 milliarder. Journalisten stilte kritiske spørsmål og personen garanterte at det var summen. Allerede seks måneder etterpå var summen oppe i 2,25 milliarder og da sa vedkommende at man måtte jo regne med at prisen økte litt. Hva prislappen ligger på nå, vet ikke jeg, men den har neppe stagnert eller gått ned.

Nå har jeg også i lengre tid boikottet musikkindustrien og deres salg av CD-plater. Jeg synes de tar blodpris for håpløse produkter og at de samtidig skrur musikerne. Man leser støtt og stadig om suksessfulle artister som ikke sitter igjen med noe særlig penger, selv om de når langt opp på hitlistene. Industrien kan heller ikke hylles for hvordan de behandler sine kunder. Rigide sikringsmetoder og saksøking av kundene er ganske håpløst. Det er vel egentlig bare selskaper i IT-bransjen som er i nærheten (CA saksøkte mange av sine kunder i en periode tidligere), selv om min bransje har et stykke igjen.

Min mistillit til musikkindustrien gjør ikke at jeg laster ned ulovlig musikk. Jeg er vel en tørrpinne som fortsatt lytter til det samme gamle, dvs. rock fra 70-tallet og pop fra 80-tallet.

Når jeg tenker meg om, så har jeg kjøpt musikk, men da som Singstar plater til Playstation.

Så, hva var det som plutselig fikk meg til å kjøpe en Opera CD?

Vel, jeg kjører et prosjekt for Næringsetaten i Oslo kommune hvor vi skal hjelpe noen grundere med å utvikle sin forretningside og skrive en forretningsplan. Ett av selskapene som deltar er Opera i Tiden, en gruppe på tre personer som tar med seg operakonsepter ut i blant annet næringslivet. Sjekk ut hjemmesiden deres for mer om hva de driver med.

Å kjøpe musikken rett fra musikerne står for meg som noe positivt. Da kan vi forbigå musikkindustriens tunggrodde og fordyrende byråkrati. Vi kan kanskje få lov til å spille av musikken på podcasts og vi får kanskje etterhvert litt lavere priser pga. mindre kostnader. Nå betalte jeg full pris, men det var da også litt prinsipielt viktig. Grundere har som regel en trang fødsel økonomisk og da må de lære seg å ta betalt for varene sine. De har litt for lett for å være snille og dele ut gratis til hyggelige mennesker som oppmuntrer dem.

Jeg synes også det er spennende at noen artister tenker i nye baner med nye konsepter. Kanskje er Opera i Tiden et foregangsselskap for andre artister?

Nå vet jeg at noen andre artister også starter eget selskap. Mitt inntrykk er imidlertid at det er noe de gjør ETTER å ha lykkes, og da for å spare penger på skatt og lignende. Det er ikke det samme. Opera i Tiden bygger nye konsepter, med utgangsspunkt i en musikkstil som jeg og mange andre ikke har et (positivt) forhold til. Det er nyskapende, innovativt og spennende.