Tanker fra en tenkende tenker

lørdag, mai 20, 2006

Avisen er død som nyhetsformidler

VG og Dagbladet har skjønt det og forsøker derfor desperat på å bygge opp noe annet innen kjendisstoff og annet ukebladstoff.

For de som ennå ikke har fått det med seg at sanden i timeglasset har rent ut for avisene som nyhetsformidler, så var denne uken et solid bevis på at det er tilfellet.

På tirsdag morgen kom jeg på jobb tidlig som jeg pleier. Jeg sjekket rakst ut de internasjonale nyhetene og konkluderte med at dette ville bli en nyhetsfattig dag. Der tok jeg feil.

Klokken rakk ikke å bli så mye mer en åtte før det kom frem at Posten kjøpte det børsnoterte IT-selskapet Allianse. Senere på dagen kom det også frem at TeliaSonera kjøpte NextGenTel og at Mamut kjøpte en fjerdedel av aksjene i børsnoterte Active 24.

Vi fikk derfor mer enn nok å henge fingrene i og det ble en hektisk dag. Det liker jeg.

Dagen etter var det onsdag og 17. mai. Det betyr fridag for de fleste nordmenn og derfor kom det ingen avis før på torsdags morgen. Dermed ble jeg sittende på toget torsdag morgen og se på mine medpassasjerer som leste Aftenpostens og Dagens Næringslivs dekning av oppkjøpene nesten 48 timer etter at alle kunne lese om det på internett.

Dette går selvsagt ikke i lengden. Avisene er i ferd med å dø ut som nyhetsformidlere. De har ingen mulighet til å henge med. Tidligere kunne de klare seg i kampen mot TV og radio fordi disse mediene er så selektive i hva de velger å presentere. De har rett og slett ikke sendeflate til å gå like mye i dybden eller å dekke det samme utvalget av saker.

De eneste sakene avisene kan skille seg ut på, er de sakene de har eksklusivt. Det vil si de gravende journalistenes saker. Dagens Næringsliv er et godt eksempel her. I sin lørdagsutgave har de gjerne en eller flere lange godt gjennomarbeidede saker som de har gravd frem på egen hånd. Da spiller det ingen rolle om saken var ferdig på onsdag. Ingen vil få vite om den før avisen kommer ut på lørdag allikevel.

Desverre for avisene er slike saker dyre å utvikle og de er for få til å fylle en dagsavis som kommer ut hver dag. Det er maks potensiale til å fylle et ukes- eller månedsblad.

Selv med disse sakene så blir avisene slått av nettmediene. Alle nyhetsmedier siterer hverandre. Man plukker noe fra saken og legger på en setning om at Dagens Næringsliv skriver at... eller man legger på noen ekstra ord på sitatene: , sier Ola Nordmann til Dagen Næringsliv.

Retningslinjene for hvor mye som kan tas på den måten er litt uklar. Jeg har selv fått saker kopiert av et annet medie og det er ikke hyggelig selv om det alltid gir en god følelse å bli sitert. Redaktøren har forklart meg at vi kan plukke poenger og bruke sitater så lenge vi siterer ordentlig og at det fortsatt er mer igjen av saken som våre lesere ville fått hvis de gikk til den opprinnelige artikkelen. Det fremstår for meg som en fornuftig regel.

Hva skal så avisene satse på, nå som det kommer klart frem at de er utdøende som nyhetsformidler?

Svaret er ikke så enkelt å gi. Jeg tror løsningen ligger i å droppe avisformatet og gå over på magasinutgaven. Newsweek og Time er to nyhetsmedier som lykkes på denne måten. De fokuserer på lange saker omtrent som Dagens Næringslivs lørdagsutgave. Bladene er fortsatt interessante flere dager etter at utgivelsen kommer ut. Andre medier kan sitere sakene, men det er ingen tvil om at man får mer ut av å lese hele saken hos disse bladene. De er grundige.

Avisene overlever bare på folks gamle vaner, men etterhvert blir folkene med de gamle vanene også gamle. Da må mediene tiltrekke seg de unge og det er nyttesløst for de unge. Da holder det ikke å skrive side opp og side ned om dataspill og Idol. De ungen har selvsagt skjønt at det får de uansett på nettet.

Det er selvsagt ikke gøy for de ansatte som jobber i avisene. De har gått fra å være superstjerner som jobber i fantastiskse pengemaskiner til plutselig å måtte gjennomgå en nedbemanning og må jobbe hardere.

Klubblederen i VG uttalte denne uken at man ikke kan jobbe hardere, hvis man allerede har 180 i puls. Til det må jeg bare si at hvis de har 180 i puls med den arbeidsinnsatsen de utøver, så bør de for sin egen helse finne seg et annet yrke. Journalistene i de store mediene har ikke stress å snakke om. Det blir omtrent som om lærerne skulle klage over lange dager og lite ferie.

Nettredaksjopnen VG Nett har skjønt dette. Når VG journalistene ville slås sammen med nett-journalistene så takket de selvsagt nei. For det første ville de unge nettjournalistene fått smake fagforeningens ansienitetspisk under nedbemanningen og for de andre ville de feterte stjernejournalistene ikke vært i stand til å trekke sin del av lasset.

Nettredaksjoner er mye mer produktive enn nyhetsredaksjoner. Det vil selvsagt noen hevde at er fordi de ikke gjennomfører saker med like mye kvalitet, men det er faktisk feil. Øvelse gjør mester heter det og det er også tilfelle her. De som skriver flest saker blir faktisk dyktigst. Dessuten får de fordelen av at de etterhvert også får flest tips.

Leserne legger etterhvert emrke til hvem som skriver om forskjellige emner og så tipser de en som har skrevet om en lignende sak før. Dermed er det den mest produktive som får flest tips og det blir en selvforsterkende spiral.

Journalistikk er et håndverk, ikke en kunstform. Desverre tror mange av de gamle journalistene at det er motsatt. Man skal ikke stresse kunstneren. Kom ikke å fortell meg at det er en kunstart å skrive en sak fra en pressemelding, en pressekonferanse eller fra en hendelse man er ute og dekker. Det er et stykke arbeid og jo mer man har skrevet om før, jo bedre kvalifisert er man til å stille de tøffe avslørende spørsmålene når man snakker med et durkdrevent intervjuobjekt som har et harem av informasjonskonsulenter rundt seg.

Nå er det ikke bare avisene som fortsatt står med en fot i gårdagens grav. Det gjør også mange av de store bedriftene og deres informasjonsfolk.

På tirsdag var ikke vi ute hos Posten for å høre hvilket selskap de hadde kjøpt. På grunn av noen fravær i redaksjonen og et kort forvarsel så hadde vi ikke nok bemanning til å være der ute. Konsekvensen av det skulle en tro var endte sist i kappløpet om å være tidlig ute, men det var ikke tilfellet.

Vi hadde nyheten like før pressekonferansen startet. Da sendte Allianse ut en pressemelding. Dermed viste vi hva som skjedde før journalistene som var der var tilstede. Vi kunne dermed legge ut en sak og ringe opp konkurrenter for å få kommentarer mens de satt i spenning om hva som var i ferd med å skje.

Dette er desverre typisk. Vi stiller opp på mange pressekonferanser, men da må vi ha bemanning på desken samtidig for å sikre at vi får med oss saken. Det virker på meg som at de informasjonsansvarlige fortsall lever i den troen at det er avismedier de forholder seg til. Det er ganske så amatørmessig i dagens nyhetssamfunn.

Et unntak finnes det i Norge og det er Telenor. Når jeg har vært der ute på pressekonferanse så har de informert oss at de holder igjen pressemeldingen noen timer før de sender den ut til de som ikke var der. Dessuten prøver de bevisst å gi de som er tilstede noe ekstra.

Før jeg begynte som journalist var jeg en ganske så aktiv blogger. Det har jeg desverre ikke klart å holde helt vedlike, men jeg forsøker nå å skrive et innlegg innimellom.

Som blogger så trodde jeg at de gamle mediene raskt ville bli feid av banen. Med de gamle mente jeg ikke bare avisene, de er jo fra steinalderen, men jeg tenkte også på nettredaksjonene. De ligger jo faktisk bak bloggerne endel ganger også.

Det som har gått opp for meg er at tregheten i folks vaner har en så ekstrem effekt at det faktisk som er avisvanene som er årsaken til at norske blogger ikke er mer lest. Norge har i alle år vært det land som har vært flinkest til å lese avisene. Ikke bare antall som leser en avis, men også antallet aviser hver enkelt leser. Det har alltid blitt regnet som noe positivt, fordi det viser at vi er et samfunn med opplyste mennesker. (Ihvertfall tilsynelatende. Jeg har en lang liste over eksempler på at vi ikke er det.)

Bloggelesingen vil ikke ta av i Norge før avisene er skjøvet ut på sidelinjen av hele befolkningen. Da vil folk foretrekke å lese nyhetene på nettet og da blir veien kort til å også lese blogger regelmessig.

Så hvor lang tid skal vi gi avisene fremover? Noen år kanskje? Hva med fem eller ti år før de bare utgjør en marginal nisje, uten nyhetstoff?

1 kommentar:

børge sa...

En norsk avis som får til omtrent det samme som Newsweek og Times føler jeg, er Klassekampen. Den kommer ut hver dag, men likevel har de veldig ofte grundige artikler som er interesante mange dager etter publikasjonen.